Hashtaggen

Øystein Sæbø Førsteamanuensis Institutt for Informasjonssystemer, UiA og Kristian Osestad Rådgiver, 4am.no

Mediehusene refererer stadig til politikernes mer eller mindre vellykkede bruk av sosiale medier. Fædrelandsvennens lesere vil huske ordføreren i Kristiansand sin suksess med å videreformidle den såkalte puppevideoen til sine «venner», og Aps førstekandidat i Vest-Agder som ikke hadde fått helt med seg hvordan Facebook fungerer, og dermed angrep en politikerkollega. Slike saker illustrerer noen av utfordringene politikerne står overfor når de entrer en ny arena; hvordan fungerer sosiale mediearenaer, hvilken form for politisk kommunikasjon egner seg via slike medier, og hvor går skillet mellom å være personlig og å være privat? Dette er blant temaene når UiA sammen med firmaet 4am inviterer til seminar denne uken om sosiale mediers rolle i høstens kommende valgkamp.

Politikere og partiene viste en gryende interesse for å spre informasjon via Internett ved valgene i 1999 og 2001. I 2003 oppsto flere prosjekter hvor formålet var å oppnå økt dialog med innbyggere. Trenden med diskusjonsfora, nettmøter og spredning av informasjon fortsatte i 2005, mens valget i 2007 var første gang enkeltpolitikere benyttet sosiale medier til å spre budskapet sitt direkte til andre og til å danne nettverk via Facebook og andre tjenester. Nå, i forkant av høstens valg, er nærmest alle sentrale partier til stede på tjenester som Facebook, Twitter og YouTube. Fokuset er ikke lenger bare å spre informasjon, men i økende grad åpne for direkte dialog mellom politikere og innbyggere.

Sosiale medier åpner for det første for at hver enkelt av oss kan produsere eget innhold ved å integrere tekst, bilder, video og lyd. Dermed kan politikere legge ut nyhetssaker via blogger, videosnutter via YouTube, eller informere og alt man skulle ønske via Twitter eller Facebook. De får dermed muligheten til å påvirke informasjonsstrømmene i større grad selv. Samtidig medfører den stadig økende bruk av sosiale medier at nettet flommer over av informasjon og dialogmuligheter. Svært forenklet kan en si at der hvor man tidligere kunne følge NRK sine valgkampsendinger for å få en oppsummering over de viktigste hendelsene, må man nå følge med på mange ulike tjenester i sanntid for å følge med på hva som foregår. For eksempel har statsministeren egen blogg, egen Facebook-side, er representert på Twitter, og kan beses via videosnutter på YouTube.

For det andre muliggjør sosiale medier for at vi kan danne og utvikle personlige nettverk via såkalte nettsamfunn. Facebook er den mest kjente tjenesten og har på kort tid blitt en av verdens største nettjenester. Mellom 1,5 og 2 millioner nordmenn er medlemmer, og tjenesten er svært populær blant unge som i mindre grad enn andre benytter mer tradisjonelle mediekanaler. Nettopp det å nå de unge er en vesentlig motivasjonsfaktor for politikernes bruk av slike tjenester. I den senere tid har også Twitter blitt mye omtalt. Twitter omtales gjerne som en «mikroblogg» med fokus på raske oppdateringer via svært korte meldinger og deling av relevant informasjon ved hjelp av linker til andre nettsteder. Twitter gir deg mulighet til å følge andres oppdateringer og andre kan følge deg. Dermed kan hvem som helst velge å følge med på alt for eksempel Jens Stoltenberg foretar seg og «tvitrer» om.

Avstanden mellom enkeltpersoner og sentrale politikere kan reduseres ved bruk av slike tjenester, ved at hvem som helst enkelt kan kommentere og komme i dialog med politikerne. Samtidig er tjenester slik som Facebook utviklet med tanke på å vedlikeholde vennenettverk. I utgangspunktet er det en politiker legger ut synlige for dine venner, uavhengig av formålet med dette. Det krever stor grad av forsiktighet for ikke å blande private og faglige anliggender, for å hindre at for eksempel «puppevideoer» spres til flere enn det som kanskje var tanken. Grenseoppgangen mellom det private og det personlige er utfordrende, mellom det å tilfredsstille samfunnets økende krav til å være personlig å gi av seg selv, uten å bli for privat utover det velgere har noe interesse for og bør forvente innsikt i.

Konsekvensene av sosiale mediers inntog i valgkampen og politikken vet vi foreløpig for lite om, og det trengs mer forskning for å gi innsikt i hvordan dette kan påvirke politikernes og medienes rolle og innbyggernes potensial til å påvirke. Tidligere erfaringer med innføring av ny Internett-basert teknologi for økt politisk dialog, gir noen indikasjoner om hvilke utfordringer politikere står overfor.

For det første viser norske – så vel som internasjonale – prosjekter at det ofte er for stor optimisme knyttet til hvilke endringer som følger når ny teknologi benyttes. Mange prosjekter har for eksempel fokusert på å aktivisere flere ungdommer, med en klokkertro på at unge vil diskutere politikk bare de får muligheten til å gjøre dette via kjente fora. Ikke overraskende finner vi at deltakerne i stor grad er de samme via Internett som ellers (godt etablerte menn), og at ungdommen som deltar i stor grad allerede er politisk engasjert. Politikere og andre som benytter sosiale medier må adressere et kommunikasjonsbehov, siden bruk av ny teknologi ikke i seg selv fører til store endringer. Når det er sagt er det mange som hevder at nettopp sosiale medier har så stor iboende endringskraft at bruken av slike tjenester virkelig kan endre samfunnets politiske dialog. –

For det andre krever sosiale medier stor grad av tilstedeværelse. Aktive brukere av Twitter og lignende tjenester krever oppdateringer flere ganger daglig. I tillegg må selvsagt politikere sette seg inn i hvordan tjenestene fungerer. En slik tilstedeværelse er ressurskrevende. Sosiale medier er i utgangspunktet demokratiserende, ved at mindre partier med reduserte muligheter til å bli hørt via andre kanaler kan komme til orde. Men kravene til tilstedeværelse og kunnskap kan vise seg å tjene de større partiene med nok ressurser til å opprettholde høyt aktivitetsnivå i mange ulike kanaler.

For det tredje er det viktig at alle som benytter slike tjenester er klar over hvilke forventninger en slik deltakelse gir. Tjenester som inviterer til dialog og innspill danner en forventning om at svar blir gitt av den aktuelle politiker innen kort tid. Tidligere valgkamper har vist at politikere i all hovedsak forsvinner fra den nettbaserte dialogen etter at valget er over, noe som kan skape frustrasjon blant innbyggere som ønsker å fortsette dialogen.

Sosiale medier vil trolig få en stadig økende betydning i forbindelse med valg og politikk. Dette gir store muligheter for den enkelte for å påvirke, samtidig som det stiller nye krav til politikernes evner til å bruke dette på en god måte, og til alle oss velgernes evner til å finne og vurdere informasjon, og å delta i en politisk dialog som foregår på stadig flere arenaer. Politikere og andre politiske aktører som ønsker å være aktive og å oppnå noe med å delta, må sørge for å tilegne seg kompetanse på hvordan tjenestene fungerer, utarbeide en klar forståelse for hvilke kommunikasjonsbehov som kan adresseres via slike tjenester, og være tydelig og edruelig når forventninger kommuniseres til potensielle velgere om hva de ønsker å oppnå.

Denne artikkelen ble første gang publisert i print utgaven av Fædrelandsvennen  06.05.2009